Om Luzernerstøveren

Tekst: Ivar Svardal/Erik Ovnerud. Tidligere publisert i "Harehunden"

For å gjøre en lang historie kort: Luzernerstøveren kan føre sine aner helt tilbake til 1200-tallet og Egypt. Derfra vandret den videre til mellom-Europa rundt 1700, og ble brukt som flokkjagende hund av Kelterne som jaktet fra hesteryggen. Opp mot 1900 ble rasen mer renavlet og fikk sitt særpreg som har holdt seg fram til våre dager. Luzerneren inngår i den sveitsiske "støverfamilie", der vi også finner følgende raser: Schweizerstøveren, Bernerstøveren og Jurastøveren. Sistnevnte har egen standard for eksteriør, mens de tre andre bedømmes merkelig nok etter en felles standard. Kun fargene og pelstypene er forskjellig. I praksis vektlegges enkelte detaljer i bedømmelsen, for å ta vare på rasepreget.

Luzernerstøveren er, og har alltid vært en liten rase her i landet, men kjennere av denne harehunden har klokketro på at dette er en rase i vekst og framgang. Grunnen til optimismen er først og fremst den markante bedringen av jaktegenskapene som har funnet sted i løpet av de siste tiåra. Dernest har denne hunderasen en god nervestatus, og er grei og trivelig å omgås, både i og utenom jaktsesongen. Vi snakker om en aktiv rase, som viser seg som jakthunder flest. De krever jevnlig trening og mosjon for å trives, også gjennom båndtvangstiden. Dette er det viktig å ta hensyn til for alle som vil få mest mulig ut av harehunden sin.

Allerede først på 1900-tallet ble det importert noen Luzernerstøvere til Rjukan og Flesberg i Numedal. Selv med seriøst avlsarbeid ble rasen for liten, og måtte ha et solid avls-løft for å overleve. GUDOLF SKUTERUD, bonde på Vestfossen, ble redningsmannen. Han importerte i 1959 Lola von Lunden, og gjorde sammen med daværende avlsråd de rette grepene for å utvide avlsbasen. En kombinasjon mellom nevnte Lola og sin Schweizerserstøver CH Gruveåsens Rapp, la bl.a. grunnlaget for videre avl. Rasen fikk sine tilhengere, og har siden seilt i medvind og fått god omtale som en dugende harehund, både her til lands og i Sverige. De tillitsvalgte og flere medlemmer innen ringen, har også gjennom de seinere åra vist stort engasjement for en positiv utvikling av rasen. Dette avspeiler seg ved at vi oftere enn før finner Luzernerstøvere på premielistene fra jaktprøvene og at eksteriøret er blitt mer homogent. Et paradoks er det at det produseres for få valper i forhold til etterspørselen. Men selv om en er kommet et godt stykke på veg , må det stadig vurderes gode måter å utvide avlsbasen på. Et overordnet mål blir derfor å importere lytefrie avlshunder, som er ubeslektet med våre beste blodslinjer. Dette er en utfordring som styret og avlsråd må kraftsamle om, og ha styring med.

Luzernerstøveren står i dag fram som en prima jager, som med sitt karakteristiske dype sterke mål, er godt hørbart -selv i kupert terreng og over lange avstander. Som innen alle harehund-raser, finner vi forskjeller i kvaliteten mellom de ulike kull-kombinasjoner. Men som et felles trekk kan en si at de fleste Luzernere har en losføring som er lett å lese. De auser rikelig på, og såkalte "h ylere" kan gjøre losen til en musikalsk opplevelse for jegerne. Typisk er at de er spornøye og utholdende på drevet. Et annet trekk som bør nevnes, er at Luzerneren har faste tettsittende poter som gir hunden funksjonelle "brukslabber". Disse positive egenskapene, er noe som mange harejegere setter stor pris på og prioriterer høyt når det er snakk om vurdering av hund.

Luzernerstøveren har opp gjennom åra hatt ord på seg for å være for puslete i utslaget og under fotarbeidet. Dette ansees som en minusbelastning på rasen, som det ikke gjøres forsøk på å bortforklare. Vi mener imidlertid at denne merkelappen nå er i ferd med å forsvinne. Dette bekreftes både fra jegere som kjenner rasen godt, og fra jaktprøvekritikker. Alle raser har som kjent sine særtrekk og spesielle kvaliteter, men kvalitet er ikke alltid ensbetydende med oppdrevet tempo og de enorme utslagene.